Ola Bauer - en pioner og et råskinn.

Dette innlegget skal brukes til å anbefale Ola Bauer til interesserte lesere i det ganske land. Jeg må si at han er en opplevelse om du er 15, 35 eller 55 - eller eldre. Uten å diskriminere noen tror jeg han er sett på som en mennenes forfatter, litt som John Fante og Jack Kerouack, men det burde ikke ekskludere oss jentene, tvert imot. "Opprørsk" og "antiautoritær" er ord NRK bruker om ham, og nekrologen hans, skrevet av Espen Haavardsholm, omtaler en mann som ikke ville høre om hvor spennende liv han hadde hatt. Men det er helt klart, særlig når en ser på de fire romanene om Tom; Hestehodetåken, Svartefot, Magenta og Forløperen, at Bauer er et interessant bekjentskap. Jeg har ikke inkludert Bauer på dannelseslista til elevene, men anbefaler ham som en rå leseropplevelse, ord uten filter, sanselig, provoserende, røff, seksuell, sinna og herlig!
Av og til undrer det meg at ikke Bauer har slått mer gjennom enn det han har, særlig utenfor Norges grenser. Det er noe europeisk over stilen til Tom, mye av settingen er i helt andre land enn Norge, og Bauer selv reiste og bodde store deler av livet sitt utenfor Norges grenser. Men kanskje det er nettopp dette ufiltrerte som gjør at Bauer ikke leses. Er han for kvalmende, for uspiselig, til tider? Kanskje Bauer selv vender ryggen til leseren, slik at man må slite for å komme inn til materien. Når han skriver om unggutten Tom, hvis far er litt for involvert med nazistene, og hvis mor er psyksisk syk, er det noe som minner meg om Bjørneboe. Bauer svinger pisken over selvgode, resignerte og alt for komfortable nordmenn som sitter på hver sin tue og fordømmer andre. Samtidig sier han at det finnes andre verdier i livet enn boklig lærdom, og at det er verdt å tenke annerledes på elever som ikke passer inn i A4-normen. Tematikken er mangslungen og prosaen er fantastitsk. Språket gnistrer og rister, og det er ikke mulig å gå fra denne forfatteren uberørt. Det er ikke rart Per Petterson har blitt inspirert av Bauer, bare hør på åpningssetningen fra "Hestehodetåken" fra 1992: "Munken kom inn i Toms liv like etter krigen, og Tom fikk en bulk som aldri ble banket ut igjen."
Det står for meg at Ola Bauer er forfatteren jeg aldri kan bli, men så gjerne vil være. Jeg vil være gutten med denne råskapen i seg, den unge mannen med språket i sin makt, med de korthuggede og symboltette setningene, han som reiser uten frykt og skriver uten filter. Jeg vil rett og slett slå et slag for at folk skal begynne å lese Ola Bauer igjen. Kom igjen, folkens - denne mannen er på et bibliotek nær deg!