Sofi Oksanen. Smak på navnet. Sofi. Oksanen. Finsk. Kvinne. Sær. Brutal, kanskje? Ærlig. Hun skriver om "kvinneting", og de ubehagelige sidene ved det å være kvinne sitter ofte i førersetet. Jeg leste henne for første gang for ett år siden, men ikke i riktig rekkefølge. "Utrensking" var den første, "Stalins kyr" den neste, og nå i vinterferien pløyde jeg gjennom "Baby Jane" (sitat fra en film, "Whatever happened to Baby Jane?" - tematikken blir tydeligere hvis du har sett filmen, selvfølgelig, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Gå inn på imdb.com - eller se filmen). Omvendt rekkefølge, altså. Men etter jeg var ferdig med Baby Jane slo det meg at hun jo har en rød tråd i forfatterskapet sitt utenom "kvinnetråden". Tråden er RØSKING (mitt konsept).
"Baby Jane" røsket tak i underlivet mitt og vred rundt. Jeg kjente blodsmaken på leppene, jeg følte blåmerkene på rumpa, jeg vred meg i innbilte menstruasjonssmerter og levde meg inn i hovedpersonens kompliserte kjærlighetsforhold til den cooleste lesba i byen. Sex, lies and videotape må også ha vært en stor inspirasjon, bare i en homofil setting. Fantastisk, malende og ubehagelig.
"Stalins kyr", derimot, tok tak i mellomgulvet mitt og røsket tak. Jeg var vekselsvis kvalm, fascinert, kvalm igjen, og fascinert igjen. Oksanen behandler spiseforstyrrelser, tvangstanker, straffemetoder som kvinner utsetter seg selv for, vennskap, isolasjon, ensomhet og smerte på en måte som ikke forskjønnes på noe som helst vis. Noen av vennene mine sa de ble deprimerte av å lese henne. Jeg ble sulten - på mer.
"Utrensking" røsker tak i hjernen din og utfordrer alle moralske og etiske grenser du måtte ha i forhold til kvinnesalg (om enn ikke direkte), misbruk, fordommer, etnisk rensking, sosiale skiller, hemmeligheter, familiebånd og mer. Forfatteren øser av en livsvisdom man ikke skulle tro fantes hos en så ung kvinne, og får meg til å lure på hvor hun kommer fra? Jeg vet ingenting om Oksanen selv, annet enn at hun har vunnet diverse priser - men jeg har funnet min tråd.
Sofi Oksanen er ubehagelig direkte, og jeg tenker ofte på bøkene hennes, og har lyst til å lese dem igjen. Som hos Ola Bauer faller jeg tydeligvis for det ubehagelige. Hva skal jeg si? Jeg anbefaler henne på det sterkeste hvis du vil bli røska litt opp i. Vi har det jo så godt her i landet - kanskje trenger vi å bli minnet på at folk er forskjellige. Toleranse, har jeg lært av Oksanen. Smerte og aksept. Hvis det kan fungere som en slags anbefaling...?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar